Deprecated: Assigning the return value of new by reference is deprecated in /home/kentvegard/web/kentvegard.net/wp-includes/cache.php on line 99

Deprecated: Assigning the return value of new by reference is deprecated in /home/kentvegard/web/kentvegard.net/wp-includes/query.php on line 21

Deprecated: Assigning the return value of new by reference is deprecated in /home/kentvegard/web/kentvegard.net/wp-includes/theme.php on line 576

Deprecated: Function eregi() is deprecated in /home/kentvegard/web/kentvegard.net/wp-content/plugins/xe-flickr/xe-flickr.php on line 11
Pantera at |fatman|

 

June 2007
M T W T F S S
« May   Jul »
 123
45678910
11121314151617
18192021222324
252627282930  


Pantera


Deprecated: Function ereg() is deprecated in /home/kentvegard/web/kentvegard.net/wp-content/plugins/xe-flickr/xe-flickr.php on line 47

The new Pantera logoMange har nok hørt, i det minste hørt om, Pantera. Jeg må innrømme at jeg har likt dem helt siden utgivelsen av «Cowboys from Hell». Musikken er hissig, sint og har tekster som er i stand til å slå et blått øye på de fleste. De platene som ble gitt ut før denne «Cowboys» (Metal Magic, Project in the Jungle, Power Metal) er i mine øyne ikke er verd tiden det tar å høre igjennom platene. Dog kan en 2 minutters økt med en av de platene virkelig få deg til å verdsette de som kommer etter …


Cowboys from Hell (1990)

CowboysFromHell.jpgSom jeg nevnte var «Cowboys from Hell» mitt første møte med de sinte rockerne fra Texas. Tekstene og musikken formidler, jeg skulle si innestengt, men det er jo alt annet enn sant, aggresjon på en helt fantastisk måte. Tittelsporet, «Cowboys from Hell» er en direkte fantastisk åpning. Jeg kan kjenne rockefoten trampe takten bare ved tanken, ja, og nakken stramme seg for å gjøre seg klar til litt headbanging. Låten etterfølges av noe av det beste de noensinne har laget nemlig sangen «Primal Concrete Sledge». Sangen er kort, kontant og fantastisk. Denne platen var i stand til å skremme vannet av de fleste når den kom ut. Men ikke jeg, jeg ble faktisk trukket med i denne bølgen av metal, jeg var hektet. Dette var bedre enn noe jeg hadde opplevd til nå i mitt relativt korte liv. Og det er fortsatt en plate som sitter som et skudd, 17 år etter dens utgivelse. Den er fortsatt like aggressiv, låtene formidler sitt budskap uten å drukne i det faktum at platen begynner å dra på årene. Et godt bevis på at dette er en sann klassiker. Tror ikke jeg på den tiden hadde hørt bedre album enn dette, vel, kanskje «Reign in Blood» fra «Slayer» kunne match aggresjonen.
Karakter:. 9/10

Vulgar Display of Power (1992)

VulgarDisplayofPower.jpgPlaten ble fulgt av Vulgar Display of Power; og dette var, og er enda, en demonstrasjon av rå makt. Sanger som «Rise», «Fucking Hostile» og «Mouth for War» gjør sitt for å underbygge tittelen på albumet og ikke minst demonstrere at Pantera er og blir kongen av aggresjon. Enda den dag i dag når jeg føler trangen til å underbygge følelser som strengt talt skal holdes inne, f.eks ved framlegging av budsjettet fra vår kjære finansminister, må jeg sette på denne platen for å få et utløp for mine indre demoner. Dette er en fantastisk oppfølger til «Cowboys from Hell». Dette er aggresjon forsøkt satt i system, mer presist det er er aggresjon forsøkt pakket inn på en CD og det er nesten slik at musikken prøver å rømme fra sitt fangenskap på CD-en. Anselmos framføring kan får det til å gå kaldt nedover ryggen på de fleste. Nå trekker jeg ham fram som eksemplet på hvor bra det er, men man skal ikke glemme Vinnie Paul på trommer, han gjør sitt beste med å banke respekt inn i trommehinnene til de som hører på. Diamond Darrell gjør sitt for å få gitaren til å høres ut som valkyriene kommer, og jeg ser støtt og stadig over skuldrene mine når jeg hører denne platen.
Karakter: 9/10

Far Beyond Driven (1994)

FarBeyondDriven.jpgMange mener dette albumet følger samme retning som de forrige, men jeg vil aller nådigst påstå at aggresjonen er, om mulig, mer undertrykt på dette albumet, men la det ikke være noe tvil; tekstene inneholder nok aggresjon å fylle platen og litt til.
Tekstene har et mer personlig preg, og man kan nesten lese hvorfor Anselmo er så aggressiv som han virker som, det kan virke som om platene er hans egen form for terapi for å få ut det innestengte hatet han bærer på. Og personlig tar jeg gjerne del i denne terapien, jeg følger gjerne denne reisen i hans sinn, hans litt forvirrede sinn. Det er en vakker, dog brutal reise i hat og følelser. Før dette begynner å virke som manuset til «Fornuft og følelser» må jeg bare si at dette er overhode ikke en plate man sitter i hjørnet av sofaen og nyter mens man nipper til et glass rødvin. Denne platen krever nesten at man gjør en innsats, at man tar del i aggresjonen, at man lar følelsene komme fram.
Sangene kommer som perler på en snor. Personlige favoritter er «Becoming» og «5 minutes alone», sanger man nesten må høre for å skjønne hva innestengt aggresjon virkelig handler om.
Karakter: 8/10

The Great Southern Trendkill (1996)

The_Great_Southern_Trendkill.jpg«Det siste albumet» av Pantera, bandet er i ferd med å falle fra hverandre, det var faktisk så ille at Anselmo (vokalisten) spilte inn vokalen alene uten resten av bandet tilstede, men det ødelegger ikke musikken av den grunn. Dette er kanskje et av de albumene man lettest glemmer å nevne når man skal liste opp platene som Pantera har laget. Det verste er at man ofte kommer på den aller siste platen, før man nevner denne, og det er faktisk en skam. For dette er en plate mange dessverre har oversett. Dette er faktisk Pantera nesten på høyde med det beste de har gjort. Platen er kanskje litt ujevn, jeg skal være enig i det, men det er Pantera, Pantera med sin aggresjon som presser på for å få ut alt de måtte føle for. Mange (band) hadde på den tiden albumet kom ut gått over til en annen stil, man søkte videre etter noe nytt og revolusjonerende, og man glemte å se tilbake på røttene, men Pantera husket sine røtter og la virkelig ned et testament til dette.
Karakter: 7/10

Reinventing the Steel (2000)

Pantera_Reinventing_the_Steel.jpgEtter min mening en veldig trist avslutning for et band som virkelig har satt sitt merke på mange av oss «metalheads». Platen virker nesten livløs, den mangler den eksplosive aggressiviteten som Pantera er så kjent for. Det vil si den inneholder aggressivitet, men jeg får en følelse når jeg hører igjennom platen at denne aggressiviteten er konstruert, at den egentlig ikke er der. For å si det på en annen måte, jeg får en «Bob Rock»-følelse av det hele. Selv om mange, mange andre likte platen er dette for meg bare et trist kapittel i historien til et av de bedre bandene fra 90-tallet.
Karakter: 5/10

Til ettertanke

Nå har jeg ikke sagt så mye om de indre stridighetene i bandet, det hatet som til slutt ble i mellom de tidligere medlemmene. For å være ærlig så bryr det meg ikke, selv om det kan ha hatt en innvirkning på hvordan musikken ble formet så er det underordnet. Det er selve musikken som for meg står i sentrum. Pantera er, vel mer presist, var det beste bandet til å formidle aggresjon. Dersom du trenger å føle deg litt sint anbefales en av de 4 øverste platene i denne teksten på det sterkeste. Og har du ikke hørt noen av platene enda; HVA FAEN VENTER DU PÅ?!


1 Response to “Pantera”

  1. 1 Christer

    Ja mene å huske at Pantera var ganske barskt…

Leave a Reply