Deprecated: Assigning the return value of new by reference is deprecated in /home/kentvegard/web/kentvegard.net/wp-includes/cache.php on line 99

Deprecated: Assigning the return value of new by reference is deprecated in /home/kentvegard/web/kentvegard.net/wp-includes/query.php on line 21

Deprecated: Assigning the return value of new by reference is deprecated in /home/kentvegard/web/kentvegard.net/wp-includes/theme.php on line 576

Deprecated: Function eregi() is deprecated in /home/kentvegard/web/kentvegard.net/wp-content/plugins/xe-flickr/xe-flickr.php on line 11
Motörhead at |fatman|

 

June 2007
M T W T F S S
« May   Jul »
 123
45678910
11121314151617
18192021222324
252627282930  


Motörhead


Deprecated: Function ereg() is deprecated in /home/kentvegard/web/kentvegard.net/wp-content/plugins/xe-flickr/xe-flickr.php on line 47

Mortorheadlogo.pngMotörhead. Det hadde egentlig holdt med bare det ordet, man trenger ikke si mer, de fleste får assosiasjoner når bandet nevnes. Si det til deg selv; Motörhead. Kjenn på ordet litt, lukk øynene og tenk på musikken. Deilig? Kan du høre «Murder One» i det fjerne? Jeg kan nesten se for meg Lemmy spytte ut teksten på de velkjente sangene, jeg kan nesten føle bassen slå mot meg som en bølge. Nå er det vel ingen hemmelighet at jeg setter gruppen høyt, høyt på listen over band jeg liker. Liker er vel egentlig ikke ordet jeg burde bruke, passer bedre med digger, forguder er også en mulighet.

Det hele begynte en gang midt på 80-tallet da jeg fikk klørne i platen «Orgasmatron», en ren orgasmisk (no phun intended) opplevelse for de som liker metal. Jeg hørte denne platen samtidig som jeg hørte på «Reign in Blood», og det er ikke rettferdig å sammenligne disse platene. Det er to vidt forskjellige sjangere, det er to helt forskjellige band, men de har en ting tilfelles; de får et metalhjerte til å banke.

Motörhead er vel et band de fleste har hørt enkelte sanger fra, men egentlig aldri har satt seg og virkelig hørt på. Jeg kan med stolthet si at jeg har hørt alle albumene, jeg har faktisk alle sammen også. Det vil si alle de offisielle albumene, og jeg må innrømme at jeg overhode ikke har alle livealbumene som er sluppet, men for å virkelig virke dedikert kan jeg jo si at jeg har hørt dem. Og det er vel egentlig sant, det er nesten ingen forskjell på live- og studioalbumene deres, de er praktisk talt like, det vil si med enkelte unntak, unntak de fleste skulle ønske ikke eksisterte …

Bare for en rask sammenligning med et annet “stort” band band fra 80- og 90-tallet, nemlig Metallica; hør på «Black Album» og så hører du dem live mens de fortvilt prøver å gjengi den lyden de har platen. Ikke pokker om de klarer det, de er milevis “off target”, men som jeg sa Motörhead høres omtrent lik ut på platen og live. Jeg kan ikke komme på andre band som bare kan si navnet på låten, og uten telling eller noe starte sangen helt perfekt.

Motörhead (1977)Motorhead.jpg

Det første albumet av Motörhead som ble gitt ut, dog ikke det første som ble spilt inn (Se «On Parole»). Stein meg gjerne ved bymuren, men jeg må bare ærlig innrømme at dette ikke er et av mine favoritt album, det havner dessverre langt ned på listen. Men det er et viktig album, det var det albumet som gjorde at Motörhead kom på dagsordenen. Dersom noen spør så husker jeg bare tittellåten fra albumet, og jeg måtte faktisk høre albumet en og to ganger før jeg husket det ordentlig.

Den velkjente “la oss slå musikken inn i hodet på de som hører på”-stilen er å spore her, en stil Motörhead virkelig har perfeksjonert i løpet av årene. Det er noe med den maskingeværaktige vokalen til Lemmy som bare fenger, og til de grader fenger. Dette albumet er nok et dårlig eksempel på dette, men fortvil ikke dette er ikke det eneste albumet de har gitt ut!
Karakter: 6/10

Overkill (1979)

Know your body’s made to move, feel it in your guts
Rock ‘n’ roll ain’t worth the name if it don’t make you strut,
Don’t sweat it, get it back to you,

Overkill.jpgAv mange, dog ikke av meg, ansett for å være bedre enn til og med «Ace of Spades», jeg er enig i at dette er et veldig, veldig bra album, men riktig så bra er det ikke. Dette var albumet som virkelig skapte en fanskare for Mötorhead, et album som den dag i dag virkelig holder. Den velkjente Motörhead-stilen ble med dette albumet for alvor hamret inn i hodene til metal sultne musikkelskere. «Overkill» er et av de albumene du setter på for å få deg litt juling, sangene kommer på rad og rekke som en serie upper cuts. Man lar seg velvillig banke av Lemmys råe vokal. Det er vel ingen hemmelighet at det har gått et ukjent antall liter whisky for å få den perfeksjonert, men hva gjør en ikke for kunsten?

Karakter: 9/10

Bomber (1979)

I can almost taste it,
It’s the need to see you die,
You thought you had it made,
Well here’s your final shock surprise,
How do you like it,
My unfaithful friend?
How do you like it?
How do you like my Sweet Revenge?

Bomber.jpgFaktisk spilt inn samme år som «Overkill» og like bra! Dette albumet er en av mine personlige favoritter og «Dead Men Tell No Tales» er nok den Motörhead-låten jeg har som personlig favoritt (for tiden), noe som nok en gang forandret seg når jeg hørte igjennom resten av platene :) Albumet er hakket svakere enn «Overkill» til tross for mange gode sanger, men det er det lille ekstra som mangler. Uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hva det er. Sangen «Stone Dead Forever» pryder også denne platen så det kan ikke være mangelen på slagere. Denne platen anses, av meg, som å være den andre i Motörheads gullrekke. Plateutgivelsene fra og med «Overkill» til og med «Iron Fist» er og blir Motörheads storhetstid. Det vil si så langt, hvem vet hva framtiden bringer?
Karakter: 9/10

On Parole (1979)

onparole.jpgEgentlig spilt inn før «Motörhead», men ble ikke sluppet før Motörhead ble populær, altså ikke lenge etter utgivelsen av «Overkill» og «Bomber». Platen er spilt inn før «Motörhead», men som nevnt ikke utgitt før ca 4 år etter. Av mange hyllet som en av de virkelig store platene til Motörhead. Vel, jeg er, ikke overraskende, ikke helt enig. Den har mye over seg, men jeg synes ikke den er ordentlig Motörheadaktig, det er noe alvorlig som mangler på den. Det er liksom bare en lobotomert utgave av Motörhead, dersom den hadde blitt utgitt før «Motörhead» hadde den nok blitt sett på som en svak debut, men det er nå min mening, som jeg nevnte er det andre som setter denne platen på nivå med «Ace of Spades». Det er vel det som egentlig er så fint med musikk, og alt annet egentlig, man kan ha personlige favoritter og med et band som Motörhead er det mange å velge i!
Karakter: 5/10

Ace of Spades (1980)

If you like to gamble, I tell you I’m your man,
You win some, lose some, all the same to me,
The pleasure is to play, makes no difference what you say,
I don’t share your greed, the only card I need is
The Ace Of Spades

The BEST Motörhead albumTittelsangen har nok alle hørt, såframt man ikke er døv, og dersom man skulle være så uheldig har man nok garantert følt tittelsangen på kroppen i likhet med oss andre.
Dette albumet er av enkelte beskrevet som: « … one of the best metal albums by any band, ever, period.» Og det er vel egentlig ikke så langt unna sannheten! Dette er et forrykende album. Bedre, raskere og mer brutalt album skal du lete lenge etter. Jeg oppfordrer deg til å lete, og dersom du, mirakuløst, skulle finne et; vær så snill i tips meg om det så jeg kan få ta del et nytt kapittel innen musikkhistorien, for det er det et slik album gjør, skriver historie altså. Med «Ace of Spades» risset Motörhead for alvor sitt navn inn i rockens historie. De ikke bare risset navnet inn; de hugget navnet inn med hammer og meisel.
Dette albumet er, og blir en perfekt metalplate. Dersom du, av en eller annen uforklarlig grunn, bare skal høre et album av Motörhead så må dette være det albumet du bør/skal høre. Stort bedre enn dette blir det ikke …
Karakter: 10/10

No Sleep ’til Hammersmith (1981)

No_Sleep_til_Hammersmith.jpgEt live-album alle fans av Motörhead bør ha i sin samling. Vanligvis er slike live-album kun fyll mellom to studioutgivelser, dette er definitivt ikke det. Dette albumet oser av kvalitet og spillelyst. Denne platen kan dersom man strekker beskrivelsen vel langt beskrives som et tidlig «Best of»-album. Alle slagerene fra de tidligere albumene er her, og de spilles så høyt, rått og intenst at man kan få gåsehud av mindre. Slik burde alle livealbum lages, og helt ærlig tror jeg tror de fleste bruker dette albumet som oppskrift over hvordan man skal gjøre det også. Dersom jeg har lyst til å høre tidlig Motörhead så er dette det albumet som finner sin vei igjennom mine høytalere.
Karakter: 10/10

Iron Fist (1982)

People gonna make ya wonder if you’re right
Keep ya wide awake and worried late at night
Why don’t ya tell’em to beat it
Why don’t ya tell’em to eat it
Just a bunch of clowns
Don’t let’em grind ya down

Motörhead_Iron_Fist.jpgDen siste store. Det vil si den siste store på lang tid. «Iron Fist» markerer dessverre nedturen som fulgte etter storhetstiden på slutten av 70- og begynnelasen av 80-tallet. Selv om jeg personlig liker at par av albumene som kom ut på 80-tallet er det ingen store som kan matche de gode gamle.

Albumet har klare Motörhead-kvaliteter, men det er også det siste på en stund som virkelig kan kalles et mesterverk. Nå må ingen misforstå; dette er et virkelig godt album i Motörhead-sagaen, men den er på mange måter en avslutning på noe stort, eller skulle jeg kanskje si begynnelsen på «den mørke middelalder»?
Karakter: 8/10

Another Perfect day (1983)

Apd.jpgJeg skjønner godt hvorfor Motörhead nesten ble oppløst etter utgivelsen av dette albumet. Det vil si Lemmy ble igjen og de to andre forlot bandet. Kanskje like greit, tror ikke verden hadde tålt et til slikt album. Huff, huff, huff. Det er vel alt som kan sies om det dette tragiske kapittelet av Motörheads historie. Dette er og blir et album ingen kan like, og jeg tror helt ærlig at til og med de som spiller i Motörhead klarer å like albumet.

La oss gjøre det eneste riktige; glemme det hele, seriøst bare glem at jeg har nevnt dette albumet La oss gå raskt videre til neste plate (egentlig er det bare å hoppe over det også) for dette er egentlig ikke en plate du vil vite noe særlig om. Det er nesten så jeg tyr til det trikset velkjente jedi har brukt før meg:«Det er ikke dette albumet av Motörhead du leter etter»
Karakter: 3/10

No Remorse (1984)

No_remorse.jpgPå mange måter en «Best Of»-plate, dog likevel ikke det. Den er har i tillegg til de gode gamle låtene en del pussige låter bl.a. fra plater du helst ikke vil høre om, og en del av de gamle singlene de har insistert å putte i mellom de virkelig gode sangene ødelegger, i det minste for meg, det hele. Nå er jeg overhode ikke en stor fan av samlealbum i «Best Of»-stil, det er og blir kun pengemaskiner for artistene og plateselskapene. Det er selvfølgelig lagt til en eller annen sang som man aldri ville få fatt på ellers, så man nesten kjøpe platen, og det gjerne bare pga den sangen. For meg er dette albumet egentlig totalt unødvendig og gir ingenting nytt (av kvalitet). Så konklusjonen er egentlig ganske enkel, hold deg unna «Best of»-plater, denne inkludert.
Karakter: 4/10

Orgasmatron (1986)

I am the one, Orgasmatron, the outstretched grasping hand
My image is of agony, my servants rape the land
Obsequious and arrogant, clandestine and vain
Two thousand years of misery, of torture in my name
Hypocrisy made paramount, paranoia the law
My name is called religion, sadistic, sacred whore.

Orgasmatron.jpg

Det første Motörhead albumet jeg virkelig satt meg ned og hørte på. Tittelsangen, som kan få alle og enhver til å trampe takten, og sangen «Deaf Forever» har klistret seg på minnet mitt. Dette var ordentlig rock’n'roll. selv om jeg i ettertid har innsett at dette ikke var det perfekte albumet fra Motörhead syntes jeg der og da dette var noe av det beste jeg hadde hørt. Nå skal jeg også raskt nevne at dette virkelig er et album som tar et stort skritt i riktig retning.

Jeg vekslet mellom dette albumet og «Reign In Blood» fra Slayer, og unge Kent var i musikalsk ekstase. «Orgasmatron», tittelsangen, spilles fortsatt på de fleste konsertene og det er virkelig en sang som kan og bør spilles høyt, og dersom du ikke har mulighet til å nyte sangen et steinkast unna «Murder One» kan du godt forsøke å gjenskape villskapen ved å spille sangen HØYT på ditt stereoanlegg.
Karakter: 6/10

Rock ‘n’ Roll (1987)

Rock_n_Roll.jpgNok et Motörhead-album som føyer seg inn i det man kan kalle 80-talls tragedien. Det er selvfølgelig også her en del gode sanger, men som album funker det ikke. Det er overhode ingen helhetlig driv over denne platen. Etter min, og mange andres mening, innholder albumet kun en sang som er verdig og det er «Eat the Rich». Som er en utrolig fengende låt. En låt som står som en ensom klippe på denne platen, de andre sangene er som nevnt ikke videre god. Når sant skal sies er de andre sangene faktisk rimelig dårlige. Styr unna dersom du ikke bare må ha albumet, eller ikke kan finnes sangen «Eat the Rich» noen andre steder. Jeg anbefaler heller å kjøpe sangen på iTunes Store framfor å kjøpe hele platen.
Karakter: 4/10

No Sleep at All (1988)

No_Sleep_At_All.jpgSom tittelen sier; Ingen søvn overhode. Det høres faktisk slik ut også, et utrolig uinspirerende live-album. Jeg som jeg nevnte tidligere en veldig stor fan av platen «No Sleep ’til Hammersmith», og man hadde vel alle et spakt håp om at dette skulle bli oppturen alle Motörhead-fans ventet på, noe som overhode ikke var tilfelle. La oss få det på det rene med det samme; dette er overhode ikke en god plate. Det vil si sangene er jo gode, men framførelsen, miksingen, ja, you name it; er forferdelig. Dette er en av hovedgrunnene til at jeg svært sjeldent kjøper live-album, stort verre enn dette blir det vel ikke? For å si det pent kan du heller kjøpe den siste platen til D.D.E. og du vil finne større spille glede samt bedre mixing. «No Sleep at All» er ikke verd coveret engang.

Karakter: 3/10

1916 (1991)

I make love to mountain lions,
Sleep on red-hot branding irons,
When I walk the roadway shakes,
Bed’s a mess of rattlesnakes,
Voodoo child, black cat bone,
Scratch your back,hear you moan,
I get up, you go down,

1916.jpgStarten på 90-tallet for Motörhead var et helt annerledes album. ballader er noe jeg aldri har likt, spesielt ikke slike powerballader, noe dessverre denne platen har. Sangen 1916 er et forsøk fra Lemmy på å synge, noe vi alle skjønner at ikke fungerer for fem flate øre. Nå skal det jo sies at teksten på denne sangen er tusen ganger bedre enn andre gruppenes forsøk på ballader på den tiden.

Heldgivis er ikke dette den eneste sangen på platen. Sangene «I’m so Bad (Baby I Don’t Care)» og «Going to Brazi» trekker enormt opp. Disse to sangene er virkelig gode, de er nærmest for klassikere å regne. Endelig en plate av Motörhead som er verd å høre på. En skikkelig opptur etter alle disse forferdelige platene som er gitt ut før dette.
Karakter: 7/10

March or Die (1992)

March_or_Die.jpgEt album jeg helst aldri skulle ha sett utgitt. Dette er nesten en skam for de som liker Motörhead, egentlig en skam for hele sjangeren. Dette er et tydelig bevis på hva som skjer når man lar musikken bli overprodusert og steril. Dette er første og eneste gangen Motörhead har vært tilsluttet et større plateselskap, og la oss alle sammen be om at det ikke skjer igjen. Eneste grunnen til at jeg har denne platen er for å komplettere samlingen, jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke husker sist jeg hørte på denne platen, det vil si før jeg skulle skrive dette, og jeg angret meg med det samme jeg satte den på. Denne platen er best beskrevet som helt forferdelig. Det er et unntak, jeg liker faktisk sangen «Hellraiser» som ble skrevet i lag med Ozzy Osbourne, tror ikke det er så mange andre som liker sangen, men jeg må bare innrømme at jeg gjør det. Dersom du fortsatt vil beholde respekten for Motörhead styrer du unna denne platen. Dersom du ser den, bare lukk igjen øynene og gå videre. Ikke en gang tenk på å kjøpe platen. Du er herved advart!

Karakter: 2/10

Bastards (1993)

Centuries pass, dust in the wind
I shall remain, shining in sin
The metal I am, the iron you feel
The song of the dead, the chorus of steel

Bastards.jpg

Etter min mening et av de bedre albumene Motörhead har gitt ut til nå. Dette er en perfekt
sammensmelting av den velkjente stilen, gode tekster og ikke minst Lemmy Kilmeister i toppform. Platen fikk navnet som bandet egentlig skulle ha selv, men som agenten frarådet dem fra å velge i sin tid. Og for meg gjorde det ingenting at de valgte å vente så lenge før de brukte navnet, 16 år er ingen ventetid for noen som venter på noe godt. Hva gjør denne platen så god? Jeg mener det er på grunn av at Motörhead gikk tilbake til sine røtter og gjenoppdaget hva som gjorde Motörhead til Motörhead. Platen har dessverre sin svakhet; «Don’t Let Daddy Kiss Me». Jeg har ingenting i mot ballader, eller hva enn man skal kalle denne sangen, men jeg har noe i mot at Motörhead lager dem. Selvfølgelig skjønner jeg at sangen har et viktig tema, men det er en plass for alt, dette var definitivt ikke riktig plass. Til tross for for dette står jeg ved oppfatningen at dette er et av deres bedre album.
Karakter: 9/10

Sacrifice (1995)

We know all the words of power,
All about the witching hour,
We know the reason why you’re scared,
And here comes your nightmare.

Sacrifice.jpg

Det som antagelig er Motörheads plate med mest trashpreg. Sangen er raske, to-the-point uten bullshit og ikke minst en mengde av vannvittig gode riffs. Dette er Motörhead på tur tilbake til toppen, hvor de hører hjemme. Kort sagt et fantastisk album. Den velkjente Motörhead stilen er der, tekstene sitter, melodiene sitter; Dette er en skikkelig god Motörhead opplevelse. Anbefales på lik linje med Bastards. Denne platen er av meg regnet som den andre virkelig store platen fra 90-tallet. Denne platene er et perfekt eksempel på hvordan Motörhead skal låte. Er egentlig ikke store forandringene fra «The good old days”; da har ikke utviklet seg så mye, stilmessig altså, men sangene sitter. Å herregud hvor godt de sitter.
Karakter: 8/10

Overnight Sensation (1996)

Overnight sensation,
All mouth and no soul
The bad boys sold your franchise
And stole your Rock ‘n’ Roll

OvernightSensation.jpgPlaten, med den utrolig ironiske tittelen, som er best beskrevet som hardere, tyngre og råere enn forgjengeren, noe som i det fleste tilfeller egentlig ikke sier noe, men tatt i betraktning at den forrige platen var «Sacrifice» burde beskrivelsen gi en veldig god pekepinn for hvordan denne platen høres ut! Nå skal det jo sies at tittelen neppe er et forsøk på å beskrive seg selv, men heller en klagehymne over rockegruppene på 90-tallet.
På 90-tallet gav Motörhead ut 3 plater på rad som kunne minne om de fantastiske platene fra slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet. «Bastards», «Sacrifice» og «Overnight Sensation» er virkelig gode Motörhead-album. Album som alle metalfans burde ha i samlingen sin. Og dersom du liker Motörhead er disse albumene selvskrevne i samlingen din!

Jeg hadde egentlig planlagt å vente med å beskrive coverene til etter jeg hadde gått igjennom alle platene, men dette coveret er så stygt at det burde komme med en advarsel over at å gjentatte blikk kan faktisk skade netthinnene dine og føre til kvalme og oppkast!

Karakter: 8/10

Snake Bite Love (1998)

SnakeBiteLove.jpgEtter de tunge albumene «Bastards», «Sacrifice» og «Overnight Sensation» gav Motörhead ut et album som hadde skrudd ned tempoet en del hakk, et par hakk for mye om du spør meg. Personlig synes jeg platen blir for slapp; den mangler trykket fra de forrige utgivelsene og blir litt for treg for min smak. Det er selvfølgelig enkelte unntak på denne platen også, som på omtrent alle utgivelsene de har gitt ut, men i sin helhet er platen ikke like bra som de tre platene de gav ut før «Snake Bite Love».

Jeg brukte ord som slapp, mangler trykk og treg i forrige avsnitt som beskrivende for platen, jeg må bare påpeke at dette er i forhold til de tre forrige platene; man må huske på at det er fortsatt Motörhead vi snakker om, og som alle burde skjønne: Motörhead er omtrent den sanne definisjon av Rock ‘n’ Roll, og det svinger betraktelig av denne platen også, det er bare det at den ikke kommer på høyde med eksempelvis «Sacrifice»

Karakter: 6/10

Everything Louder Than Everyone Else (1999)

Motorhead_Everything_Louder.jpg

We are Motörhead and we’re gonna kick your ass!

Ord mange andre band hadde sett seg nødt til å svelge, men ikke Motörhead. Dette er en live-utgivelse som oser av spilleglede. Jeg har tidligere hyllet platen «No Sleep ’til Hammersmith» og jeg tør nesten påstå at denne platen er bedre.

Det vil mer presist si jeg liker denne platen bedre, jeg er stygt redd for at jeg ville bli lynsjet dersom jeg påsto at «Everything Louder Than Everyone Else» er bedre enn «No Sleep ’til Hammersmith». For ingenting er vel bedre enn den platen? En ting er bra sikkert, etter å ha hørt denne platen vil de fleste sangene på studioalbumene virke tamme, slappe og uinspirerte! Har du den ikke i samlingen din? Hva faen venter du på!
Karakter: 10/10

We are Motörhead (2000)

We shoot power to your heart, a mighty thunderbolt
We charge all batteries, we save your soul
We don’t know when we’re liked,
But we turn lead into gold
We know alchemy, we bring you rock and roll
We are the ones you love, or we’re the ones you hate
We are the first and we just still might be the last
We are Motorhead - born to kick your ass

We_Are_Motorhead.jpgÅret mange spådde skulle ble undergangen til vår kjære verden ble i det minste for dem en aldri så liten nedtur. Det ble det ikke for oss som elsker Motörhead. «We are Motörhead» er et testament som beviser at de eldste, i tillegg til å være eldst, er best!

Jeg husker jeg sa noe i retning av om dette er Motörhead i det nye millenniet så er det et godt tegn. Om det var et godt tegn får du selv avgjøre, men en ting er helt sikkert. Jeg liker dette albumet, jeg liker fortsatt Motörhead. Noe jeg forøvrig også gjorde etter utgivelsen av «March or Die» noe som burde ha skremt de fleste vekk fra ethvert band. En ting er i hvertfall sikkert 23 år etter deres første utgivelse klarer Motörhead fortsatt å fenge, de klarer fortsatt å få nakkemusklene til å stramme seg, de klarer å blåse støv fra høyttaleren bare ved å ta fram platene og ikke minst de klarer fortsatt å få meg i godt humør.

Karakter: 7/10

Hammered (2002)

If you were Armageddon
Who would you spare?
If you were judge and jury,
Why would you care?
And if you were out of breath
How would you breathe?
The world deserves the answers,
What do you have up your sleeve?

Hammered.jpgAv en eller annen pussig grunn hadde jeg lyst til å skrive:«It’s Hammertime» her. Ikke for å trekke rap inn i det hele, men fordi dette virkelig er Motörhead med en hammer som banker tekstene, melodiene og ikke minst trykket rett inn i kroppen din. I nesten 10 år har Motörhead nå klart å gi ut plater som ligger over gjennomsnittet og dette er overhode intet unntak.

En plate som kanskje må høres på en til to ganger mer enn vanlig før man virkelig får sansen for den, eller kanskje ikke. Jeg likte den siden dag èn og jeg må innrømme at jeg fortsatt får «god følelsen» når jeg spiller platen. Rock ‘n’ Roll som virkelig sitter gjør meg glad, dog musikken har ikke samme effekt på min kjære kone. Men hvem bryr seg? Det er fullt mulig å nyte denne musikken alene, og gjerne litt høyt. Sønnen min har gått over til å peke på høyttalerne nå og uttaler «Jokk» hver gang jeg setter på «Motörhead» så noe har jeg gjort riktig.

Karakter: 7/10

Inferno (2004)

Motörhead!

Inferno.jpgDersom du lurer på hva i alle dager det der var for noe? Så er svaret ganske enkelt. Det var et virutelt gledesrop. Utgivelser som dette minner meg på hvorfor jeg digger metal, det vil si som Lemmy ville ha sagt det; «It’s rock ‘n’ roll». Og denne platen rocker virkelig. Jeg trodde aldri Motörhead skulle høres så bra ut igjen. Jeg tok feil. Skammelig feil. Dette er nok et bevis på at Motörhead virkelig fortjener plassen øverst på rock ‘n’ roll pallen.
Som en personlig favoritt på denne platen må jeg nevne «In The Year of the Wolf», ca 4 minutter og 17 sekunder med ren nytelse. Denne sangen er skrevet for å rive ut basselementene fra alle høytalere, diskanten skal sprekke og de stakkar mellomtonene skal hamre inn dette testamentet til rock ‘n’ roll i deg og alle rundt deg!

Karakter: 9/10
(Karakter for sangen «In The Year of the Wolf»: 11/10)

Kiss of Death (2006)

Let the sword of reason shine,
Let us be free of prayer & shrine
God´s face is hidden, turned away
He never has a word to say
He was never on your side
God was never on your side
Let right or wrong, alone decide,
God was never on your side.

Motorheadkissofdeath.jpgJeg hørte platen ikke lenge etter at jeg så Motörhead live i Bukta, en konsert som jeg sent vil glemme, men mer om det senere. Denne platen syntes jeg av en eller annen grunn var tam, men den fikk sin renessanse dagen etter et relativt stort alkoholinntak. Jeg kan ikke fatte hvorfor jeg ikke har hyllet denne utgivelsen. Jeg kunne ha skrevet side opp og ned om albumet, og selv dagen etter «dagen derpå» låter platen om mulig bedre. Dette er raskt, dette er rått, og jeg er stygt redd for at jeg tok litt av her og spilte «Kingdom of the Worm» litt vel høyt og vekte fruen …

Men det er verd det. Jeg må bare bøye meg i støvet og si at dette er den beste Motörhead utgivelsen på lenge, og jeg kan bare ikke finne gode nok unnskyldninger for at det tok nesten et år før jeg innså hvor bra platen var. Jeg beklager virkelig. Håper alle fan av Motörhead kan tilgi meg …

Karakter: 9/10

Snaagletooth

Dersom du lurer på hvilket dyr som pryder omslagene på de fleste platene er det Warpig kanskje mer kjent som Snaagletooth B(astard). Motörhead. Du kan jo se igjennom alle coverene som jeg har lagt ved hver plate, og fortell meg at Snaagletooth ikke er bedre egnet til å bryde omslagene enn f.eks. ansiktet til bandets medlemmer.

Hva nå?

Jeg så Motörhead live igjen på Buktafestivalen i fjor, altså i 2006, og jeg må si det er utrolig at de holder seg så godt nesten 30 år etter de startet det hele med albumet «Motörhead». Jeg krysser fingre, tær og en del andre kroppsdeler for at jeg nok en gang skal klare å få med meg en konsert med bandet, og om det ikke lykkes så la oss alle be om at de klarer å gi ut en plate til. Ja, jeg vet, det er lov å håpe!


7 Responses to “Motörhead”

  1. 1 Ove

    Sjoff, sjoff, sjoff… Verdens styggeste mann kommer på scena med en utslitt bass i handa, tar en slurk av ølen, setter den fra seg og går til Mikrofonen……”Hello lads and ladies, we are gonna play you a couple of tunes!”

    Helt stille, forventninga vokser og vokser….. PLUTSELIG!!! “I AM THE ONE, ORGASMATRON, THE OUTSTRETCHED GRASPING HAND!!!” Publikum eksploderer, scenen eksploderer og jeg står bare og smiler fra øre til øre…..

    Å herregud og fader så vakkert!!!

  2. 2 Kent Vegard

    Motörhead er bare fantastisk live. Nå hjelper det jo også på at man er fan av bandet, mange vil vel beskrive det for bråk (jævla musikkdyslektikere).
    Motörhead, og egentlig all annen rock ‘n’ roll skal nytes høyt og gjerne med en aldri så liten duggfrisk pils i hånden!

  3. 3 Ole M

    Hei hei her stå det mye..

    Skal laste ned nokka motorhode..har du 3 plate du anbefale?

  4. 4 Kent Vegard

    Anbefaler alle platene med 8/10 i score eller mer. Spesielt anbefales Ace of Spades, No Sleep ’til Hammersmith, Everything Louder Than Everyone Else,Bastards, Kiss of Death.

  5. 5 Ove

    Jeg anbefaler alt av de gutta, selv det dårlige.
    Du må jo huske at Kent her har brukt Motörheadskalaen
    Det vil si at 1 begynner der hvor alle andre band hadde fått en ren 10er ;)
    MAO så er en 10er En 20er på andre band ;)

  6. 6 Kent Vegard

    Det finnes unntak, March or Die er grusom. Tror Ford F. sa det best: “its like masturbating with a cheese grater: slightly amusing, but mostly painful.”

  1. 1 The Best of Coverlåter at |fatman|

Leave a Reply